Omdømme

 

Under doktorpromosjonen i  januar ble det presentert en interessant avhandling av Hogne Sataøen ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Avhandlingen ble også omtalt i en artikkel i Bergens Tidende dagen etter. Sataøen hadde studert omdømmehåndtering i norske sykehus. Det har vokst fram kommunikasjons- og informasjonsavdelinger ved nær sagt alle norske sykehus de siste ti årene. Dette er ledd i sykehusenes strategiske arbeid. Sykehusenes omdømme skal sikres, men det kommer likevel ukentlig historier i aviser om leger og andre som bruker media som kanal når de er uenig i sykehusenes prioriteringer. En del av disse sykehusansatte som går ut i media føler seg kneblet av egen arbeidsgiver, hvor det er krav om at sykehuset skal framstå med en samlet stemme og en enhetlig profil.

Er vi som universitet og fakultet i samme båt? Jeg synes vi skal tenke over dette, og ta en ekstra runde med oss selv nå etter at vi foren tid siden ansatte vår første og eneste kommunikasjonsmedarbeider ved fakultetet. Er det slik at vi ønsker å framstå strømlinjeformet i forhold til omverdenen, eller tåler vi som universitet å vise åpent mangfoldet av synspunkter og uenighet, uten at vi først tenker over hva samfunnet mener om åpen høyttenking? Jeg skal gi noen eksempler.

Først det enkleste eksempelet. Vi har blant våre ansatte en svær bredde og dybde i kunnskap om emner som opptar mange i Norge, men disse ekspertene står sjelden fram i media med kunnskapen sin. Ja, faktisk vegrer en del seg for medieoppmerksomhet og tenker kanskje at kolleger vil oppfatte dem som litt useriøse når de populariserer kunnskapen sin i kronikker eller intervju. Dette eksempelet er selvsagt en form for mediekontakt vi må få mer av, og som samfunnet har krav på. Skattebetalerne må få vite hvordan vi forvalter ressursene de har gitt oss, og få kunnskap tilbake. Her må alle benytte seg av den nye kommunikasjonsmedarbeideren vår, Marion Solheim.

Vi øker vanskelighetsgraden litt. Professor og instituttleder Rune Nilsen ble invitert til Khartoum i Sudan for å bli æresdoktor ved et av universitetene der. Han nølte ikke med å reise, men lurte litt på hvordan talen hans, med klare standpunkt om universitetenes rolle og fri forskning, ville bli mottatt. Han lurte kanskje også litt på hvordan det norske samfunnet ville oppfatte hans æresdoktorskap i et samfunn mange er svært kritiske til. Diskusjonen har ikke kommet, kanskje dels begrunnet i at vi ikke har fremmet saken overfor media. Det burde vi nok ha gjort, like uredde som Rune var i sin personlige eksponering av standpunkter i talen sin i Khartoum.

Jeg har flere eksempler. Når vi nå har flyttet inn i det flotte nye odontologibygget, har vi fått et uventet dilemma. Anbudsrundene ble slik at noe utstyr vi egentlig ville ha tatt med oss, blir ikke med inn i nytt bygg fordi det lønte seg å kjøpe nytt. Vi står da med utstyr som er så godt som nytt, og vi kan ikke selge det. For å sette oss i sykehusenes posisjon, vil dette kunne betegnes som en omdømmerisiko. Å kaste godt brukbart og nesten nytt utstyr vil ikke se bra ut i media, og det er samtidig noe vi ikke liker å tenke på i et miljøperspektiv. Det har så kommet anmodninger om å få overta utstyret gratis fra flere institusjoner i fattige land. Da dette kom fram, tenkte flere av oss på risikoen ved at utstyret kunne bli stående som en skraphaug på mottakerstedet, og ende på forsiden av norske aviser som en tullete og uansvarlig beslutning av en norsk institusjon. Vi har altså en omdømmerisiko både om vi gir og om vi lar det gå i Rådalen. Men, på dette tidspunktet er det kanskje på tide å begynne å tenke på hva som er rett og ikke på hva som er en omdømmesak. Jeg vet i skrivende stund ikke hvordan dette ender, men vi forsøker å samle flere gode krefter for at en gave skal være mulig og samtidig unngå å ende i skraphaug fellen. Vi får se, men bunnlinjen må være å tenke først og sist på hva som er rett og ikke nødvendigvis hva som kan vinkles uheldig for oss av noen som vil ha en overskrift med negativt fortegn.

Da er jeg tilbake til begynnelsen. Vi bør som universitet tåle at synspunkter brynes mot hverandre og at andre har innsyn i hva vi diskuterer oss fram til rett løsning på. Jeg håper at denne bloggen kan bli et slikt forum. Det betyr at her vil det komme innlegg som kan gå på tvers av fakultetsledelsens synpunkter, men som likevel vil være en del av diskusjonen som samlet befinner seg i fakultetet. Jeg håper det blir en kø av bloggere som gjerne vil sette søkelyset på problemstillinger som opptar dem. Og jeg håper spesielt at studentene vil bidra til å gjøre dette til en blogg som mange vil klikke seg inn på for å se hva som rører seg i miljøet i Bergen. Ett av våre miljø er nå blitt nummer 22 i verden blant medisinske tankesmier, det er en tradisjon å leve opp til!

Dekan Nina Langeland

 

 

Be Sociable, Share!

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *